Ja, vi elsker dette landet

"Ja, vi elsker dette landet", nasjonalsangen vår.
Jeg har gått rundt på jobb i dag og tenkt, fundert og kommet frem til en mening om/med denne sangen. I mine ti år som drillpike har jeg stått rett opp og ned til denne sangen et par ganger kan man si. Jeg kan hver en sur tone som det lille korpset mitt har en tendens til å få, jeg kan hver en oppgang de profesjonelle korpsene/musikkantene tar med. Hver gang jeg har stått i uniform på 17.mai har jeg holdt minen i ansiktet i respekt for de eldre som har en mening og en nærhet med sangen. En respekt for de som opplevde 2.verdenskrig og dens vanskelige år etter. Men nå, nå etter denne tragedien som skjedde i Oslo og på Utøya har vår nasjonalsang fått en mening for meg. Etter å ha sett 200 tusen nordmenn på tv-en, om ikke flere, samlet i Oslo og sang "Ja, vi elsker dette landet" så det jomet i kvartalene, så forstår jeg.
Jeg elsker å være norsk når jeg ser hvor mye kjærlighet vi klarer å vise hverandre. Som Kronprins Haakon sa i talen sin ved gårsdagens blomstertog: "Vi har valgt å besvare grusomhet med nærhet. Vi har valgt å møte hat med samhold. Vi har valgt å vise hva vi står for... Det Norge vi vil ha skal ingen ta fra oss. I kveld er gatene fylt av kjærlighet." Og sitatet som vi alle har hørt og fortalt videre av Helle Gannestad: «Når en mann kan forårsake så mye ondt - tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen». I kveld er gatene fylt av kjærlighet. En kjærlighet for hverandre og en kjærlighet for landet vårt.

♥

Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
På vår far og mor
Og den saganatt som senker
drømmer på vår jord.
Og den saganatt som senker,
senker drømmer på vår jord.

♥

(Foto: Google.no)