Forleden kveld så vi Twiligth Braking Dawn part 1 (har faktisk ikke fått sett den før nå), og den var jo så nydelig. Men selve begynnelsen ble så utrolig sterk for meg. Begynnelsen starter med at Bella skal gifte seg med Edward, og når da faren overleverer henne til ham oppe ved alteret så fikk det meg til å tenke på megselv. Om fire måneder så er det meg. Så er det Pappaen min (som jeg er så utrolig glad i) som skal overlevere minstejenta si til mannen jeg elsker. Kanskje det ikke virker så merkelig for dere, men jeg syns det er trist å ikke være jenta av Pappa. Selv om det er en stor trøst at jeg blir kona til Atle.
Så nei, jeg har ikke noen bryllupsnerver om at Atle ikke kommer til å være der, eller at han sier nei. Men det at jeg ikke kommer til å være minstejenta av Pappa. :)
Som den magneten jeg gav til pappa sier: At en dag vil jeg finne en prins, men pappa vil alltid være kongen!
For å brekke av litt fra mine litt "triste" bryllupsfølelser, så vil jeg fortelle at vi nå er ferdig med invitasjonene (bilder komme når gjestene har fått sine invitasjoner, vil jo ikke la dem snik titte 'ler'). Og jeg ble meget fornøyd! Syns de ble kjempe fine men samtidig ganske enkle. Så nå er det bare å vente å høre hvor mange som kommer, gleder meg! :D
Klem Kariann Amalie