Hvordan vil det bli når lille gutt kommer til verden? Dette er noe jeg har tenkt mye på, og tanker jeg har delt med flere andre. For helt siden jeg lå på føden, og så på Atle som gikk der og byssa på Thea mens jeg koste meg litt til med lystgassen, så har jeg vist at det ikke kom til å bli lenge til neste mann. Det sa jeg og ifra om til både Atle og jordmor. Og gleden var stor når jeg gikk inn på Theas rom hvor Atle bytta bleie, og jeg stod der med tårer i øynene og en positiv test i hånden. Vi skulle nemlig ha et barn til. Men jeg har brukt mye tid på å tenke over hvordan ting vil bli. Jeg var heldig og fikk morskjærligheten nesten før Thea ble lagt på brystet mitt. Blodig, trykt og blek, men likevel det aller nydeligste jeg noen gang hadde sett! Jeg klarte ikke å ta øynene fra henne. Det resulterte jo i vond nakke og rygg, da mye tid ble brukt på å se på henne mens jeg ammet. Hun var og er så nydelig, helt perfekt. Og jeg elsker henne så ubeskrivelig mye!
Dette jeg skal dele nå er kanskje en syk tanke for noen, men det er en liten bekymring for meg. For tenk om jeg ikke blir like forelsket i lille gutt? Tenk om ikke mitt mammahjertet klarer å elske to barn like høyt? Tenk om jeg ikke syns han er nydelig? Og hva om jeg ikke klarer å kose meg like mye med ham som jeg gjorde med henne. Eller om jeg koser meg for mye med ham at jeg glemmer å gi Thea oppmerksomheten hun og fortjener? Det er sikkert flere som har vært inne på tanken, men kanskje ikke brukt like mye tid på det som meg. Jeg er veldig glad i å vite hvordan ting blir, og når jeg ikke vet så blir jeg nok litt for bekymringsfull. For det vil jo gå greit. Alle andre flergangsmødre har jo fått det til, hvorfor skal ikke jeg?!
Dette er ting jeg har tenkt på og pratet mye med mamma om helt siden Thea ble født. Jeg har til og med sagt en gang at jeg ikke kunne forstå hvordan hun turte å få flere barn. Av den grunn at jeg ikke forstår hvordan det er mulig å elske flere så mye som jeg elsker min datter. Men nå er jeg veldig takknemlig for at mine foreldre turte. Som minstemann hadde jeg ikke vært til hvis ikke. He he. Og min mamma er jo bare helt fantastisk. Hun har prøvd å forklare meg dette med hvordan morskjærligheten bare vokser for hvert barn. Hvordan den gjør så du klarer å elske dem likt. Og ikke minst hvordan en klarer å få tiden til og strekke til. For nå blir det to sjefer i hus som ikke har samme behov eller rutiner. Men det blir greit. Alt ordner seg mystisk nok. :)
Og til tross for mine bekymringer, så gleder jeg meg så utrolig mye til å få holde ham i armene mine. Joda, jeg trives å være gravid, hvertfall siste trimesteret. Og jeg gleder meg masse til å se hvordan gravidbildene vi tok på tirsdag ble. Men jeg gleder meg til å kunne kose på ham, bade ham, lære ham og kjenne, lære Thea ham å kjenne. Det er mye jeg fortsatt vil rekke å gjøre, samtidig som tiden ikke kan gå fort nok. Vi får ta en dag av gangen.
God helg!
