Minner

En av mine største ulemper er at jeg kaster utrolig lite. Jeg tar vare på alt, i tilfelle jeg får bruk for det en gang. Også tenker jeg på min bestemor (som jeg er sikker på at jeg har arvet det fra) som har kontroll på alle tegninger vi noen gang har tegnet og alle beskjeder vi noen gang har lagt igjen på kjøkkenbordet. Ok, hun kommer nok ikke til å få bruk for dette noen gang, men det er jo så moro når hun drar frem og en kan få se alt det hun har tatt vare på. Og det var nok hun som gav meg idéen til å sette inn alle kortene vi fikk til bryllupet i et album. Er jo så koselig å kunne lese på de i ettertid. Og når da bestemor drar frem telegrammene de fikk til bryllupet. Får jo så god følelse i meg. 

Vel uansett. Jeg tar vare på alt for mye. Og det kan være en fin ting. Spesielt i dette tilfelle. Jeg kjøpte meg slik en boks på Coop Obs til Thea. Og jeg har hatt plan om å vise den frem nå så lenge, men det havner så fort i glemmeboken når en har gått ned trappa.

Syns de var så flotte hvor de står årstallet som hun er født på boksen. Så der har jeg lagt alle gratulasjonskort hun har fått, helsekortet som en hadde gjennom svangerskapet, fødsels journalen (hvis jeg kan kalle det det), og generelt ting jeg ikke har kunnet kaste. Og når en da ser gjennom Facebook hvor folk har lagt ut bilde av sin flotte struttende mage, sin nyfødte baby eller et par sko som tegn på at de venter en liten. 

Og da tenker jeg tilbake, for det meste på fødselen og tiden med nyfødt. Tankene jeg hadde om hvor utrolig det er. For det er jo et mirakel. Ikke i den forstand at det plutselig vokser ut et nytt ben der en måtte amputere i fjor, men det mirakelet at det lille skjøret nurket er så ferdig. Ørekanaler, fingrer, hjertet som pumper. Når en sitter som nybakt mor og bare beundrer den nydeligste babyen som fins så kjennes det ut som et mirakel. Det syns hvertfall jeg. Når jeg da kan åpne Thea sin boks og finne fødselshistorien, hilsenen fra mamma fra baby showeren og de første gratulasjonene, så blir jeg rett og slett litt rørt. Så sitter du der med en nydelig stor, irriterende i veien, flott gravid mage og kanskje små gruer deg litt til fødselen for en vet jo at det blir dritt vondt, så vit at du har en så fantastisk fin tid i møte. Og nyt tiden. Plutselig sitter du igjen med bare minner som meg. :)

Nå har vi plutselig landet på vestlandet hos mine foreldre. Var deilig å kunne få litt mer hjelp med Thea, selv om Atle er god og gjør så godt han kan. Men når situasjonen er slik den er så makter han ikke alt og blir fortere sliten. Så får vi se hva vi finner på de neste dagene. Er farlig å bo så nærme greie klesbutikker, en liten spaserstur så er kortet tomt. Ha ha. Neida, joda, neida.