Ett år

Min lille skatt, du nydelige, perfekte datteren min. Nå i dette øyeblikk, for ett år siden, var jeg inni den mest intense, tøffe, harde jobben jeg noen gang har gjort. Nemlig å bære deg frem. 11. mai 2014 var vi på overtidskontroll, vi var syv dager over termin, og jeg var veldig spent på å treffe legen. Jeg ville så gjerne få trille deg stolt i vognen på 17.mai. Men jeg viste jeg fortsatt kunne gå flere dager til før jeg ble satt i dag. Men når jeg lå der på bordet og kikket på ultralyd-skjermen var det lite å se da det var fostervann igjen, og legen bestemte seg for at fødselen skulle igangsettes. Dette tok jeg nokså tøft, hadde hørt fra folk at de syns det å bli satt i gang var verre enn at fødselen startet naturlig. Så etter noen tårer i stillhet, forlot fryktet og vi fikk gå inn i barselstuen. Og der fikk vi hilse på Torunn og Torbjørn for første gang. Hun var og satt igang, og det var litt godt å vite jeg ikke var alene. Og allerede da var det starten på et flott vennskap til Torunn og meg skapt.
Timene gikk og det eneste jeg hadde kjent på var maseriene, men ingen tegn på at du ville ut av magen. Så kvelden kom og Atle måtte reise hjem for å sove, og jeg lå igjen og felte noen nye tårer. Jeg syns det var fryktelig skummelt, og var redd Atle ikke skulle våkne av mobilen om fødselen skulle starte midt på natten. Men det hadde jeg jo ikke trengt å bekymre meg for for du ville vel ikke ut.

Og denne dagen skulle jeg få høre mye ringing fra fødestuen og se jordmødre springe i tide og utide. Og selv om jeg tenkte litt på disse stakkars som var i fødsel så skremte det meg ikke. Jeg kom jo ikke til å føde i dag uansett. Og meg og Atle gikk, og gikk og gikk rundt sykehuset, vi så film på macen og vi ja. Vi prøvde å få ventetiden til å gå. Og sakte men sikkert kom vi til kveldsen som ble servert klokken fire i stedenfor fem siden de hadde fødsler på gang i begge fødestuene. Og jeg husker den ene barnepleieren spurte meg om jeg kjente noen tegn for jeg kunne gjerne holde igjen. Og jeg svarte henne lett at nei jeg kjenner ikke noe annet enn maseriene, og dermed gikk Atle for å kjøpe seg noe mat (han fikk ikke mat fra sykehuset så lenge jeg ikke var i fødsel). Så jeg smurte med meg noen skiver og hadde først tenkt å sette meg med bordet og shit. Den krampetrekningen hadde jeg ikke kjent så kraftig før. Men huh, den gikk jo over så jeg gikk inn på rommet for å spise der heller. Oh shit!! Og der startet riene for fult. Atle kom heldigvis raskere tilbake enn fryktet og fikk ringt etter en jordmor. Jeg fikk den hjelpen jeg kunne få der og da, men når jeg omsider fikk meg en fødestue med lystgass så ble alle vondter mye bedre. He he. Og jeg jobbet og styrte og klokken 20:18, fire timer lang fødsel, kom du endelig opp på brystet mitt. Nå mens jeg skriver kjenner jeg klumpen i halsen og tårene presser på. Det å få deg på brysetet, så nydelig, så perfekt. Det å få kjenne den lykken, lettelsen, stoltheten og kjærligheten overflømme meg.

Mye har skjedd siden da. Du har utviklet deg og blitt stor jente. Du har blitt et helt år. Min lille gladlaks. Du som nå ser på meg med det lure smiler, kreler alt du kan fra meg og forventer jeg skal komme og ta deg. Du som synger og styrer når du står meg kjøkkenet ditt og lager mat. Du som absolutt ikke ligger rolig lengre når vi bytter bleier. Du som stråler av glede når folk ønsker å være med deg og prater med deg. Du som gjør meg mer redd enn noen andre gjør, og du som gjør meg mer lykkelig enn noen andre gjør. Du er min datter, jeg har båret deg fram i min mage og jeg har tørket dine tårer og killet deg til du hikker. Jeg elsker deg, og vil alltid være her for deg. ♥